Hvor finner vi kilden til det levende vannet?
Det som veller fram og gir evig liv?
Det som er fullt av ånd og sannhet, nåde og kjærlighet?
Det som får gudsbildet i oss til å vokse på tross av alle våre feil og alle villspor vi følger?
Å stå der ved Jakobskilden i middagsheten med tom krukke og møte en mann som påberoper seg å være denne kilden må ha vært en svimlende opplevelse for den navnløse landsbykvinnen vi nettopp hørte om.
Og den ble ikke mindre av at denne mannen samtidig brøt alle regler for sømmelighet.
Møtet mellom Jesus og kvinnen ved Sykars brønn ·er en grenseoverskridende hendelse. Tabuer brytes. En mann snakker i tosomhet med en ukjent kvinne av et annet folk og en annen religion. Det var uhørt i samtiden. Og mange steder i verden vil det være uakseptabelt i dag også.
Men noe i det Jesus sa har for kvinnen løftet dette møtet til noe annet enn et møte med en pågående og frekk mann som ikke brød seg om regler for sømmelig adferd.
Vann av evighet møter vann av tid. Sannhet møter det usagte og fordekte.
Og et menneske føler seg sett. Opplever seg gjenkjent. Dømt, men ikke fordømt. Hennes menneskelighet fikk et løft. Gudsbildet i denne kvinnen kom til syne for henne selv. Et liv ble avslørt. Men likevel ble selvbildet større og vakrere.
Opplevelsen måtte deles med alle hun kjente. Ingen ting i livet ble helt det samme etter dette.
Jeg skulle gjerne hørt fortellingen om kvinnens liv etter denne hendelsen.
Det kan bli en spennende fabel. Neppe en solskinnshistorie. Jeg ser henne for meg i måneder og år etter at hun møtte Jesus. Jeg forestiller meg at hun ofte valfartet til brønnen hvor hun grublet over dette rare møtet og kanskje speidet etter den underlige mannen hun håpet en dag skulle komme tilbake.
Men hun hadde kanskje ikke all verdens tid til grublerier, dagdrømmer og fantasier. Hun levde i en røff tid der kvinner hadde lav status, og der kampen for tilværelsen var en utfordring hver eneste dag. Men hun hadde fått næring til sin menneskelighet. Hun hadde fått en ny verdighet og stolthet. Hun kunne løfte hodet og ikke fordømme seg selv.
Kanskje forlot hun den mannen hun levde med, kanskje vendte hun tilbake til sin første kjærlighet, men kanskje var veien dit for lengst stengt. Kanskje gikk det helt annerledes?
Kanskje fant hun en ny mann, kanskje flere for alt vi vet. Det er ikke sikkert det ble noen klanderfri fortsettelse og en happy end.
Men hun hadde sett et gløtt av evighet og sett noe stort i seg selv og i det å være menneske. Noe som alltid ble værende i henne. Og om hun fortsatte å leve i spenningen mellom godt og ondt, mellom ideal og fristelser, så levde hun i den samme uroen og spenningen som også har preget Kristi kirke på jorden.
For det er flere likhetstrekk mellom kirken og kvinnen vi har hørt om i dagens fortelling.
Kirken istemmer denne kvinnens rop til alle hun kjente: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»
Kirken har gjennom historien levd i et spenningsforhold mellom idealer og fristelser. Dens makt og innflytelse har gjort dens ledere sårbare for'utallige tilbakefall til den dømmesyke og maktglede som Jesus talte midt imot. Den som den gang fantes hos Jerusalems tempelvoktere.
Tabuet om å ikke omgås denne verden, men holde seg hellig og adskilt har blitt kirkens speilbilde av jødenes etniske renhetsidealer på Jesu tid. Mistro overfor annerledes tenkende har fulgt kirken, til tross for fortellingen i dagens tekst som den selv forvalter.
Kirken har gjennom historien forfulgt mennesker med annen tro og tanke til tross for at den selv bærer fram slike fortellinger som vi har hørt i dag, og som den vi kjenner om den barmhjertige Samaritan, der det var en fremmed og annerledes troende som gjorde det rette.
Kirken har i sannhet ikke levd en klanderfri tilværelse, dens mange fall og svik like til denne dag er velkjent materie og trenger ingen gravejournalist for å avdekkes.
Men kirken har sett gløtt av evighet og fått se noe stort som den bærer som et skattkammer gjennom alt. Og en av juvelene er denne fortellingen om kvinnen ved Sykars brønn og hennes møte med Frelseren. Og dette kan den ikke holde opp med å dele med alle den kjenner.
Kirken er et hus av fortellinger. Noen av de vakreste og viktigste fortellinger og liknelser som er fortalt mellom menneskene bor i dette rommet. I alle kirkerom. Kirken har midt i sin tilkortkommenhet tatt vare på disse skattene.
Til tross for at evangelistenes samtid ikke anerkjente en kvinnes vitnesbyrd som like troverdig som en manns, så har fortellingene om denne kvinnen og om Maria Magdalenas enestående rolle som førstevitne til Jesu oppstandelse blitt stående i kirkens viktigste skriftgrunnlag.
Til tross for at evangelienes tekster ropte ut at de mektige skal styrtes fra tronen, så har de frigjørende ordene blitt stående. Også da kirken ble statsreligion og ble styrt av keisere, konger og fyrster. Også gjennom tider da kirken selv etter hvert fikk en makt som dens 
eget trosgrunnlag kritiserte og refset. Det er paradoksalt, og det er forvirrende, men det er vakkert.
Kirken og dens ledere er ikke alene om å forvalte disse fortellingene: Hvor ellers enn i kirken finner vi kilden til det levende vannet?
Det som er fullt av ånd og sannhet, nåde og kjærlighet?
Det som får gudsbildet i oss til å vokse på tross av alle våre feil og alle villspor vi følger?
Jeg har arbeidet et helt liv for å styrke kirken og dens evne til å forvalte sitt skattkammer. Jeg tror på kirken. Den er viktig og nødvendig i verden. Men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at kirkens strukturer og ledere ikke på noen måte er alene om å bringe det levende vannet, det dype kildevellet av medmenneskelighet og sannhet til oss og til fremtidens generasjoner.
Jeg tror ikke at Gud har begrenset tilgangen til disse kildene til en organisasjon med faste åpningstider og møtepunkter. Heller ikke til et hus som er viet til messer og kirkelige handlinger. Jeg tror disse kildene er ukontrollerbare. De fosser fram og unndrar seg eiendomsrett og enerett.
Jeg tror at Gud har spredt disse kildene så godt på jorda at de kan finnes hos alle mennesker som er fylte av kjærlighet. Og det kan sågar skje gjennom andre religiøse tradisjoner enn den kristne.
Og nå under litteraturdagene her i Vinje har jeg lyst til å fremheve at kunstnerne blant oss, ikke minst forfatterne har vist seg å være kilder til ånd og sannhet, til å vise oss at livet har større dybder enn de målbare, til å åpne vinduer så vi ser gløtt av evighet. Til å få gudsbildet til å vokse i oss og gi næring til menneskelighet. Til å hjelpe oss til å oppdage storheten i et annet menneske. Til å finne den guddommelige gnisten i de forkomne, de som har mislykkes, de som er dømte av omgivelsene?
Når jeg sier dette aner jeg at denne forsamling kan komme på flere dikt, romaner og noveller som evner å gjøre nettopp dette. Litterære verk som er skapt mellom disse fjell og som trolig blitt tematisert under disse litteraturdagene.
Og ofte har kunstnere måttet minne kirken på dens egne idealer. Ofte har kirken trodd at den har vært på rett vei og i det godes tjeneste ved å lene seg til noen ord og bokstaver i utvalgte skriftsteder, men bommet på en helhetlig forståelse av nåden og evangeliet. - Slik har mange utsatte grupper fått domsord slengt etter seg og blitt utestengt av kirken, mens forfattere, malere, dramatikere og filmskapere har hatt det nødvendige profetiske blikk for hvordan dybden i Jesu fortellinger og liknelser kunne forstås.
Slik har kunstverkene deres blitt åpenbaringer som har lært både kirken og oss alle hva sann menneskelighet er. Hva som gjør at vi kan skimte Gudsbildet hos hverandre. Og slik har også kirken blitt endret og lutret gjennom mange kamper.
Slik har det levende vannet som Jesus snakket om til kvinnen ved Sykars brønn bølget fram gjennom historien, mellom kirken og dens opponenter. Den Hellige Ånd har virket like sterkt i alle. Og jeg tror at kampen mellom tro og tvil, mellom tradisjon og nye ideer er den Hellige Ånds Verk. For den kan lede oss litt og litt nærmere sannhet, menneskelighet og forståelse av historien om mennesket, Gud og skaperverket.
Og den felles erkjennelse av at vi lever i spenningsfeltet mellom idealer og virkelighet, mellom god vilje og kroppens skrøpelighet har fulgt oss alle, både den samaritanske kvinnen og kirken og kunsten. Ingen av oss kan påberope seg å være det levende vannet. Ingen kan være selve kilden. Men vi kan finne den. Vi kan drikke av den.
Og vi kan alle bære den fram mellom oss som en skatt.
«Vi har denne skatten i leirkrukker», sier Paulus i et korinter-brev: «for at den veldige kraften skal være fra
Kvinnen fra Sykar lot vannkrukken sin stå tom igjen ved brønnen og ble selv den leirkrukken som for alltid rommet den dyrebare skatten.
---------------------------------------
Første del av preika er publisert i Kyrkjelyden nr. 82-2022